Publicerad den 28 jan, 2014

Norske Terje Nord har rest som volontär med Skandinaviska Läkarbanken många gånger. Den här gången bar det av till Kenya.

Hei, jeg heter Terje Nord, er norsk spesialist i generell og ortopedisk kirurgi. Jeg er 70 år gammel.
De siste årene har jeg vært pensjonist, og etter tidligere å ha vært kirurg i Afghanistan og Tyrkia med Røde Kors og i Malawi med Helse Bergen, har jeg nå vært utsendt med Läkarbanken/Skandinaviska Läkarbanken ved fire anledninger. I 2009 til Garissa i Kenya og i 2010 , 2011 og nå sist før jul 2013 til Mutomo Mission Hospital, sør-øst i Kenya. Periodene som utsendt er på seks uker. I prinsippet er man frivillig og mottar ingen lønn, men Läkarbanken dekker reise-og visumkostnader samt en ”daily allowance”, som skal dekke de daglige utgifter til husleie, hushjelp og mat.

Ettersom jeg har vært i Mutomo nå for tredje gang, vil man forstå at jeg liker meg godt på dette sykehuset, som har et opptaksområde på om lag 120-150.000 mennesker, og der det i utgangspunktet er fast ansatt en lege, svært kirurgkyndig. I tillegg til dette en lege med ansvar for HIV/AIDS avdelingen. For tiden er det ansatt en lege til, som etter tjenestegjøring som turnuslege (AT läkare) etterhvert skaffer seg kompetanse nok til å delta i vaktordningen . Så sender Läkarbanken i utgangspunktet en lege hver sjette uke sammen med en tannlege, som tjenestegjør ved tannklinikken. Legen er enten generell kirurg, gynekolog eller anestesilege, men også almenpraktikere, indremedisinere og infeksjonsleger har vært i Mutomo.

Det er en fordel om de som arbeider i kirurgiske disipliner, lærer seg keisersnitt før de kommer til Mutomo, idet operativ fødselshjelp er noe av det som forekommer hyppigst på vaktene. Når det gjelder indikasjonsstillingen for og graden av hast for sectio, er sykehusets jordmødre (barnmorskar) meget dyktige.

Ellers er det forholdsvis lite ”major surgery”. Operativ bruddbehandling gjøres ikke på grunn av infeksjonsfaren, en sjelden gang vil man henvise til sentralsykehus eller universitetssykehus i Nairobi. Stor abdominalkirurgi er heller ikke dagligdags. Prostatecomier gjøres på ”gammelmåten,” transvesicalt.
Sykdomspanoramaet er nok preget ved at man befinner seg i en fattig utkant i Afrika: Pasientene kommer ofte sent i sykdoms- eller skadeforløpet, delvis forårsaket av afrikansk tradisjon med alternative behandlingsformer hos ”Mgangha” (traditional doctor), dels på grunn av problematisk transport. Således fikk vi inn en kvinne med meningitt, som hadde vært baksetepassasjer på motorsykkel de 30 km det tok å komme på elendig vei til sykehuset!
”Clinical Officers” ( 5 årig utdannelse) tar imot pasientene og har videre oppføgnings- og behandleransvar for de indremedisinske pasientene.
Det kan være pasienter med infeksjonssykdommer inkludert tuberkulose og meningitter, malaria og andre febersykdommer, anemier og rene ”tropesykdommer”, samt uforklarbare almensymptomer og vekttap.

De fleste pasientene med ”kirurgiske sykdommer” som abscesser, infeksiøse artritter, sårskader, leddskader og frakturer blir tatt hånd om av kirurg. Likeså havner pasienter med cancersykdommer hos oss. Cancer i munnhule, spiserør og magesekk er svært vanlig, likeledes cancer i cervix uteri og mammae. Mange av pasientene med ondartet sykdom kommer til sykehuset svært sent ut i sykdomsforløpet, slik at kurativ behandling oftest er utelukket. Til enhver tid har man liggende på sykehuset pasienter med slangebitt, ofte gir disse betydelige lokale og regionale nekroser og abscesser, i ett tilfelle fikk en pasient en svær nyresvikt og måtte henvises til Kenyattasykehuset i Nairobi med tanke på dialysebehandling.

Sykehuset har et ganske bra laboratorium, et røntgenapparat der man kan ta skjelettrøntgen, lungerøntgen og bukoversikt.

Arbeidsuken er seks dager i uken fra kl 0815 til kl 17. Kirurgen arbeider mest på ”Minor Theatre”, her ser man på henviste pasienter, og atskillige mindre kirurgiske og gynekologiske inngrep blir foretatt, ofte med kirurgen også som anestesiansvarlig (ketamin). Operasjonsteknikerne har ved dette sykehuset ingen formell utdannelse, de har fått opplæring lokalt, men er meget dyktige, klargjør og assisterer (og hjelper til !) ved operasjoner, gipser, setter blærekatetre, og vasker mellom inngrepene (!) .
En del av pasientene har dessverre ikke råd til sykehusinnleggelse for operativ behandling. Mutomo Mission Hospital er et av mange sykehus som ikke får noen som helst offentlig støtte, hvilket betyr at hver enkelt behandling må betales av pasienten , for å kunne drive sykehuset. Dette er svært uvant for oss nordeuropeiske leger!

Sykehuset har fire sykeposter: Maternity, Medisin, Kirurgi og Pediatri.
Barneleger og gynekologer/obstetrikere og indremedisinere finnes altså ikke på sykehuset til enhver tid, og kirurgen må finne seg i å konsulteres også i spørsmål som gjelder indremedisin, infeksjonsmedisin, neurologi, pediatri, psykiatri osv.. En spennende og variabel hverdag for oss skandinaviske og hollandske generellkirurger, som har en forholdsvis ”bred” utdannelse, som passer bra ved de fleste utkantsykehus i Afrika. Hverdagen som visittgående doktor er av og til frustrerende, ettersom ikke alle beskjeder som blir gitt til sykepleierne blir etterkommet.

Et amerikansk barnekirurgisk team fra Johns Hopkins Hospital i Baltimore besøker sykehuset en uke en gang i året, og dessuten får sykehuset besøk av en hollandsk ”fistelkirurg” (etter fødselskomplikasjoner, heldigvis ikke vanlig i Mutomo).
AMREF, en i hovedsak US finansiert organisasjon støtter i egenskap av ”Flying Doctors” syketransport med fly mellom Mutomo og Nairobi de få gangene dette er påkrevet. Vi hadde nå sist en pasient, ei lita jente på 3 år som hadde pådratt seg en åpen kraniefractur i venstre parietalregion og med en høyresidig hemiparese, som etter kirurgisk førstehjelp ble sendt med fly fra Mutomos airstrip, for anledningen i tidlig kveldsmørke opplyst av sykehusambulansens 1000 m. lyskastere, og til Nairobi, der hun fikk effektiv behandling på nevrokirurgisk avdeling .

Som dere forstår er livet som generellkirurg i Mutomo, som alle andre steder hvor Läkarbanken sender ut kirurger, helt annerledes enn kirurglivet hjemme ! Det er imidlertid svært tilfredsstillende å kunne arbeide i et miljø der ens faglige innsats settes pris på av pasienter, pårørende og sykehusansatte, og hvor byråkratiet nesten er fraværende i den kirurgiske hverdag.

Ved mitt siste opphold i Mutomo hadde jeg med i regi av Läkarbanken en trainee, Layla Mirzaei, fra kirurgisk avdeling i Skövde. Hun var utrolig dyktig, arbeidssom og engasjert, og jeg kan absolutt anbefale at dem som etterfølger meg i Mutomo er åpne for å ta ansvar for en slik trainee, hvilket er en opplagt fordel for den enkelte kirurg, så vel som fortsatt rekruttering til Läkarbankens virksomhet
Livet som kirurg i Afrika er veldig spennende, og helt annerledes enn i den industrialiserte verden. Å være almenkirurg i en slik ”setting” er for oss generelt utdannede kirurger fra Skandinavia en stor utfordring og en fantastisk opplevelse, som kan anbefales på det varmeste.